Espeland Fangeleir  

hvit   Arkiv      Om stiftelsen      Samarbeidspartnere      Krigshistorie      Galleri      Undervisning      Fangeleiren      Venneforening     Hjem  

1943-1945

blank

Etter 9. april 1940 innførte den tyske okkupasjonsmakten et totalitært styresett i Norge. Innenfor et slikt styresett måtte krefter som virket undergravende isoleres eller fjernes. Som del av systemet etablerte det tyske sikkerhetspolitiet fire såkalte Polizeihäftlingslager i Norge. Dette var leire som huset politiske fanger, fanger som var fengslet nettopp fordi de hadde arbeidet for å undergrave okkupasjonsmakten. Disse leirene var: Grini i Bærum (1941-45), Falstad i Ekne i Nord-Trøndelag (1941-45), Sydspissen (1941-42) / Krøkebærsletta (1942-45) i Tromsdalen og Ulven (1940-43) / Espeland (1943-45) i Hordaland.

Polizeihäftlingslager Espeland ble bygget for å avløse Polizeihäftlingslager Ulven på Os sør for Bergen. Ulven hadde blitt opprettet som fangeleir allerede i 1940, men skulle nå brukes som treningsleir for tyske militære. Byggingen av Espeland leir startet 1. august 1942. Tidligere den samme sommeren hadde flere hundre jugoslaviske fanger blitt satt til å utvide bygdeveien opp til leiren. Norske firma ble engasjert for å gjøre grunnarbeidene og bygge brakkene.

Den første mannskapsbrakken sto ferdig i midten av januar 1943. Selv om det kun var én bygning som sto ferdig, begynte man å sende fanger til leiren. Den første tiden bodde den tyske leirsjefen, vaktene og fangene alle i denne brakken. Da mannskapsbrakke nummer to sto ferdig i februar, flyttet vaktene og leirsjefen inn dit. I juli 1943 hadde leiren tre mannskapsbrakker, to cellebrakker og en kjøkkenbrakke. Hele fangeleiren sto ferdig våren 1944. Da hadde det blant annet kommet opp en toalett- og vaskebrakke og et fjøs. Høsten 1944 sto tre administrasjonsbrakker klare like utenfor leiren.

På Espeland satt totalt 2000 fanger fra januar 1943 til mai 1945. Maksimumsbelegget var rundt 300 fanger. Fangene kom stort sett fra Hordaland og Sogn og Fjordane, men det fantes også en liten gruppe utlendinger i leiren. De aller fleste fangene som satt på Espeland hadde ingen dom over seg, men satt i Schutzhaft – forvaring. Den største gruppen med fanger ble sittende her til de ble sluppet fri. Rundt en tredel av fangene ble sendt videre til Grini og Tyskland. De som ble sendt videre hadde alvorlige siktelser mot seg, men de færreste visste med sikkerhet om og når de ble sendt til Grini. Noen få fanger satt i leiren som gisler for ettersøkte familiemedlemmer. I tillegg til de politiske fangene avlastet også leiren kretsfengselet, hvor det satt folk som var dømt for ikke-politiske forbrytelser.

Fra november 1944 til freden kom i mai 1945 satt til sammen 120 kvinner i leiren og også her var det ulike årsaker for oppholdet. To tredeler av kvinnene satt i likhet med de fleste mennene i leiren av politiske grunner. I tillegg satt det en gruppe kvinner i leiren fordi de hadde smittet tyskere med veneriske sykdommer eller fordi man var redd for at de ville bli utsatt for «overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag». Alle kvinnene ble plassert på den ene av de to cellebrakkene, arbeidet stort sett på kjøkkenet eller i systuen og hadde lite kontakt med de mannlige fangene.

Espeland leir, som de andre Polizeihäftlingslager, minnet i formen mye om konsentrasjonsleirene på kontinentet. Leiren var bygd opp med de karakteristiske lange brakkene ved en appellplass. I hvert hjørne av leiren sto et vakttårn og hele området var omkranset av et piggtrådgjerde. Et annet vanlig trekk ved det tyske systemet var at leirene i stor grad var fangestyrte. Dette ble gjort fordi driften dermed ble langt billigere. I tillegg oppmuntret et slikt graderingssystem til intern maktkamp, noe tyskerne håpet ville forhindre en kollektiv samling mot dem selv. Fangene sto blant annet for innskriving av nye fanger, organisering av arbeidslag, matlaging og vask. Det var utnevnt brakkesjefer og den tyske leirledelsen hadde personlige oppassere blant fangene.

Tilværelsen for de innsatte kunne arte seg svært ulikt. Først og fremst var dette avhengig av siktelsen eller dommen, dersom dom forelå. Dette bestemte hvor i leiren man satt. De fleste fangene ble plassert på en av de tre mannskapsbrakkene. I hver av disse brakkene var det plass til rundt 100 mann, fordelt på åtte- og sekstenmannsrom. Fangene kunne bevege seg rundt i leiren og tidvis også utenfor. Noen fanger satt derimot på enecelle, de fleste på den brakken som fikk tilnavnet Lenken. Dette var menn som var siktet for alvorlige forbrytelser og enten ventet på dødsstraff eller skulle sendes til Tyskland via Grini og menn som fikk kort isolasjonsstraff for forseelser i leiren. Disse fangene satt på 1,2 x 4 meter store eneceller og fikk kun en kort luftetur hver dag. I motsetning til de andre fangene i leiren fikk de ikke sende eller motta brev. De fleste fangene som kom til Lenken hadde vært utsatt for forhør og ofte tortur på Gestapohuset i Veiten i Bergen og var gjerne sengeliggende i lang tid på grunn av dette. I tillegg til den ensomme og monotone tilværelsen satt mange av dem med konstant frykt for å bli hentet for henrettelse i Gravdal syd for Bergen eller transport til Grini.

For fangene som ikke satt på Lenken besto hverdagen i stor grad av arbeid. Fangene ble vekket klokken seks og begynte arbeidet klokken åtte. Arbeidet varte til klokken seks om ettermiddagen, med unntak av en middagspause klokken tolv. Alle fangene i leiren fikk servert den samme maten, uansett kjønn og uavhengig av om de arbeidet eller ikke. Maten besto av et kvart svart brød, litt margarinerstatning og kaffeerstatning, en rasjon som skulle holde til frokost og kvelds, samt en relativt næringsfattig suppe til middag. Etter arbeidstid hadde fangene fri. I løpet av den tiden måtte de sørge for at skoene var pusset og uniformen pen til dagen etter. Klokken 22 ble lyset slukket.

Fangene skulle jobbe fordi arbeid var en viktig del av soningen. Samtidig var arbeidskraften deres en vesentlig del av leirens økonomi. Fangene ble satt til driftsoppgaver, som arbeid i fjøset, på kjøkkenet, samt arbeid med byggingen av leiren. Noen av arbeidslagene ble satt til arbeid utenfor leiren – såkalt utekommando. Oppdragene kunne bestå av henting av materialer og sand til byggingen, samt vedhogst. Noen arbeidslag utførte også gårdsarbeid. Utekommando-oppdragene var ettertraktet blant fangene. For det første ga det dem muligheten til å komme seg ut av leiren i noen timer, og i tillegg var gjerne bevertningen bedre utenfor leiren. Tidvis kunne også fanger i hemmelighet få møte familien sin på dager de var utenfor leiren. På tross av at arbeidslagene på utekommando kunne treffe folk og var et synlig bevis for fangeleirens eksistens, hadde ikke folk på Espeland noe videre kontakt med fangene i det daglige. Fangeleiren lå øde til og det var få innbyggere som beveget seg i området rundt leiren.

Vaktene på Espeland fangeleir var stort sett utkommanderte tyske sivile og forholdene ble omtalt av fangene selv som levelige. Leiren fikk etter hvert rykte på seg for å ha milde forhold og dårlige sikkerhetstiltak. Tross dette var det kun ett rapportert rømningsforsøk fra leiren. Men på grunn av ryktene ble det i desember 1944 innført et nytt reglement i leiren. I tillegg til tidligere regler vedrørende hilseplikt, hygiene og skittentøy, arbeid og omgang med sivilpersoner i leiren, kom det nå nye regler om skjerpet straff for fluktforsøk og innføring av løpetempo i arbeidstiden. I februar 1945 ble forholdene i leiren også skjerpet ytterligere ved at deler av leirledelsen ble byttet ut. Mange fanger har i ettertid fortalt om harde forhold under den nyankomne Ludwig Runzheimer. Blant annet var det flere fanger som i disse siste månedene før freden pådro seg skader og traumer på grunn av hyppige og harde straffeeksersiser som han iverksatte. Men den 9. mai 1945 tok også dette regimet slutt. Da kom politiet og Røde Kors-representanter til leiren og løslot fangene. Leiren gikk nå inn i en ny periode.

Utskriftsvennlig versjon
 

hvit
Stiftelsen Espeland Fangeleir
blank