Espeland Fangeleir  

hvit   Arkiv      Om stiftelsen      Samarbeidspartnere      Krigshistorie      Galleri      Undervisning      Fangeleiren      Venneforening     Hjem  

1945-1948

blank

Etter frigjøringen oppsto det umiddelbart et behov for leire til internering av folk som var mistenkt for landssvik, blant annet for å hindre at befolkningen skulle bedrive selvtekt. I løpet av kort tid ble flere hundre lokale NS-folk og frontkjempere arrestert. Fra 9. mai 1945 til 24. okober 1948 satt knappe 400 kvinner og menn i Espeland fangeleir, eller Espeland tvangsarbeidsleir, som den nå skulle bli hetende.

Den første tiden var en god del av fangene i varetekt i påvente av rettssak, men etter hvert ble Espeland leir soningssted for flere av dem.

I Hordaland ble det bestemt at fangeleiren på Espeland og de tyske treningsleirene på Knappen i Fana og Skulestadmo på Voss, som alle nå ble underlagt politiet, skulle benyttes til dette formålet. Leirene kunne til sammen romme knapt 1000 fanger, noe man mente var tilstrekkelig, og de var nye og hadde en standard som var tilfredsstillende også for bruk i fredstid.

Den første tiden etter at rollene ble snudd opp-ned var det kaotiske og uavklarte forhold i landet, og i leiren forekom det mishandling av noen av fangene. I begynnelsen ble vaktholdet utført av blant annet hjemmefronten. Nye vakter ble så rekruttert gjennom lokale aviser og gjennomgikk et seksukerskurs. Det var strengt reglement den første tiden. Fangene fikk ikke ha besøk, føre telefonsamtaler eller sende eller motta brev. De kunne få pakker med klær og toalettsaker, men ikke mat. Når fangene hadde fått sin dom ble forholdene ofte i praksis friere.

Også kvinner ble sendt til Espeland etter krigen. Først og fremst gjaldt dette NS-kvinner og andre som var under etterforskning for landssvik. Noen av kvinnene som var blitt internert på Espeland av «Sanitäre Gründe» før krigen var slutt satt fortsatt i leiren. I maidagene ble også flere såkalte tyskerjenter sendt til Espeland. Men i juli var de fleste i denne gruppen enten sluppet ut eller sendt til andre leire. Kvinnene på Espeland ble i oktober plassert i en av brakkene i «russeleiren», en liten, uferdig leir noen hundre meter sør for fangeleiren. De satt dermed ikke lenger sammen med mennene. Men kvinneavdelingen, som aldri talte mer enn noen titalls fanger, ble lagt ned allerede 14. januar 1946 og de kvinnene som ikke allerede var løslatt ble da overført til andre leire.

Brakkene ble noe endret etter krigen. De to cellebrakkene ble gjort om til å inneholde fire- og seksmannsrom i desember 1945. En liten brakke utenfor leiren som tidligere hadde fungert som verksted ble nå gjort om til isolat. Den hadde fire celler med plass til åtte-ti fanger. Etter hvert som fangetallet sank ble en av mannskapsbrakkene gjort om til verksteder og forsamlingslokale. I overgangen fra 1946 til 1947 ble det innredet spisesal for fangene i kjøkkenbrakken, slik at fangene ikke lenger spiste sine måltider på brakken. Sykestuen og legekontoret ble flyttet herfra til en av administrasjonsbrakkene utenfor leiren.

Hverdagen i leiren besto som tidligere i stor grad av arbeid. Det ble fokusert mye på verkstedsarbeid og det fantes blant annet smie og skredder-, sadelmaker-, skomaker-, elektriker-, maler- og snekkerverksted. Verkstedene ble primært opprettet for å få utført forefallende arbeid i leiren. Etter hvert ble fanger under 30 år overført til Knappen leir for å ta yrkeskurs der. Også i denne perioden var det utekommandoer på Espeland. Fangene ble satt til både jordbruk, skogsarbeid, veiarbeid og grøftearbeid. I tillegg ble noen av fangene, som i andre landssvikerleire i landet, satt til oppgraving av lik ulike steder i og utenfor Bergen.

I motsetning til fangene som satt i leiren under krigen hadde fangene nå, etter den kaotiske første tiden, flere fritidstilbud de kunne benytte seg av. Det ble holdt andakter i leiren, det eksisterte et kor, det var underholdningskvelder med sang, musikk og opplesning, foredrag, idrettstilbud, språk- og tegnekurs. Det ble opprettet lese- og skriverom i hver boligbrakke og et eget fangebibliotek. Forholdene var relativt rolige i leiren og det var få rømningsforsøk. Én episode ble riktignok svært godt kjent: Den 3. juli 1947 lyktes det fire innsatte å rømme fra leiren og komme seg til Argentina med skuten Solbris.

Utskriftsvennlig versjon
 

hvit
Stiftelsen Espeland Fangeleir
blank